Mandag tok livet mitt en vending. Jeg gikk fra å være en nyvoksen ung frøken til å bli hakket mer kjerring, få rynker og havne i alderskrisa. Det er ikke mange oppturer igjen nå nei.
Foreløpig aner jeg noen smilerynker, samtidig som øyenlokkene er synlig mer hengete enn sånn jeg husker dem fra ungdomsskolen. Gleder meg ikke noe særlig til bhfyllet henger seg på trenden nei.
I utgangspunktet er det ganske fint å fylle år. Man får gaver, får servert favorittmaten sin, ha på pene klær og ha selskap der venner eller familie kommer bare for deg.
Man får masse oppmerksomhet i form av gratulasjoner og sang (noe alle elsker, selv om de skaper seg og holder seg for ørene når vennene stemmer i), man kan gå med pappkrone uten å være sinnssyk og kan få reservert forestilling i sjokoladefabrikken i Kongeparken. Er man ekstra heldig, og gammel nok, får man kanskje gratis drikke av mindre kjipe utesteder også. På bursdagen skal alt være perfekt.
For meg har bursdagen alltid vært helt spesiell. Det er den aller aller beste dagen i året, og jeg har forventet at alle rundt meg også gleder seg til denne dagen. Jeg har aldri delt den med noen, og levd med troen om at dagen ble laget spesielt for meg. Jeg har brukt dagevis, og noen ganger månedsvis på å forberede omgivelsene til perfeksjonisme akkurat denne dagen.
Feiringene mine har alltid vært kreative og morsomme, og siden jeg har bursdag i mai, har også mange av dem blitt holdt utendørs. Det har nemlig stort sett alltid vært nydelig vær den 10. mai, og med stort sett mener jeg 17/19 av mine leveår, der resterende tre har inneholdt pittelitt snø og hagl. Bagateller.
I år som alle år har jeg gledet meg som en unge siden 11. mai året før. Jeg planla alt og våknet med et stort smil om munnen akkurat som alle år før. Det nye i år var bare at mamma nektet meg å ha familieselskap, blånektet faktisk og argumenterte med ting som «Men du får jo ikke gaver av dem uansett, man feirer ikke når man har blitt voksen, 18 år får holde det…».
Hele livsfilosofien min i dass med andre ord. Jeg prøvde å motargumentere med at gavene ikke var så viktig, at jeg ikke er voksen, har vært i 20 selskaper hos farmor, at det var sosialt, og tradisjon, og at man ikke bare feirer at man blir et år eldre, men at et menneske er til. Sistnevnte er verdt å merke seg og kanskje tenke litt over også.
Til tross for komplikasjonen var smilet på plass på morgenkvisten og jeg fikk smisket meg til å invitere et par venner over til familiemiddag på den store dagen. Dagen tilbrakte jeg som frivillig på barneskolen og tvang barn til å gratulere meg i bytte mot russekort. Veldig festlig.
Da jeg kom hjem, var jeg riktignok blitt bombardert med hundrevis gratulasjoner på Facebook, men mot mindre enn 20 (frivillige) muntlige, sier det mer om hvorfor denne generasjonen sliter med ryggsmerter enn at jeg liksom hadde bursdag. Festmåltidet kokkelerte jeg selv, og jeg måtte nesten vike unna og demonstrativt være opptatt av gjestene for å slippe å rydde opp alt selv også. Igjen, veldig festlig.
Da dagen var omme, satt jeg igjen med en liten følelse av skuffelse. Det var koselig, relativt vellykket og alt det der, men de forrige har bare vært så utrolig mye bedre. De har vært en lang rekke med drømmedager, og nå skal jeg liksom nøye meg med «helt ok»? Skal ikke «voksne» også få den ene datostemplede drømmedagen hvert år?
Jeg nekter å slenge meg på den bølgen isåfall. Selv om jeg kanskje ikke får en forestilling i sjokoladefabrikken, krone, blåse ut lys og gaver fra hele familietreet fremover, så skal dagen min feires! Om jeg så må gjøre alt selv og arrangere at noen synger for meg, så er dette den ene dagen som er min, og den skal være så perfekt som det går an. Punktum.
