Jeg har hatt mange urolige netter. Jeg har grått litt og blødd litt. Jeg har oversteget mitt vanlige sytenivå, og jeg skjelver bare av tanken på det som står foran meg. Kommende mandag har jeg nemlig eksamen. Og jeg vet faktisk ikke om jeg kommer til å stå engang.
Norsk har vært et av mine bedre fag, men problemet ligger i at dette ikke er helt leksjoner i språk, men litteraturhistorie i Europa de siste 400 årene. Boken jeg øver i (som jeg ikke helt vet om har det riktige stoffet engang) består av side på side med ismer og ikker, fødselsdatoer og navn på utallige personen som har sagt én superviktig setning hver. Hodet mitt er under vannet, og uansett hvordan jeg systematiserer notatene mine, gir det ingen mening.
Det som skremmer meg aller mest er at eksamensmetoden er slik at man får tildelt et emne 30 min før man skal inn, og liksom skal få til et saklig og engasjerende foredrag på det. Jeg kjenner ikke en eneste person som kan 400 år på rams og kan prate veltalende om det. Jeg husker ikke hva jeg gjorde sist helg engang.
Alt hadde vært mye bedre om vi hadde fått noe konkret å lese på, og fokuset hadde blitt lagt på språkkunnskap og forståelse. Det hadde vært vanskelig for noen det også, men det er sånne greier alle bør kunne.
Fokuset generelt på norsken i videregående skole er feil. Alle som går der har gått i grunnskolen og skal kunne det vi lærte der, men det er bare fåtallet som husker eller vil huske. I grunnskolen fokuserte vi mye på grammatikk, setningsoppbygging og å lære å skrive ordentlig, men det betyr ikke at det har klistret seg fast. Spesielt ikke når alle kan skrive så tullete de bare vil på internett. Folk har med tiden blitt dårligere til å skrive.
Jeg sier ikke at jeg er verdensmester i å skrive riktig. Jeg har mange feil hele tiden, men jeg suger til meg ord hele tiden og lærer av det om jeg får vite at jeg har skrevet noe feil. Jeg liker når andre retter på meg, slik at jeg kan vokse og bli flinkere å skrive, men det er ikke alle som gjør det.
Så mye skrivefeil som er ute og går på for eksempel Facebook, greier jeg av og til ikke holde meg med å si hvordan noe egentlig skrives. Det blir ikke alltid mottatt like bra. Noen hater å høre at de gjør feil, men nekter å rette det opp.
Dette er sånne stavings- og oppbyggingsfeil som jeg ser på som elementære, men de er tydeligvis ikke det. Folk kan ha dysleksi, men det er ikke det som gjelder for flertallet. De har bare aldri giddet å ta til seg skrivedelen av språket de snakker hver eneste dag. Jeg blir litt fortvilet når jeg ser skriv fra personer med en høy stilling, og så bader arket i skrivefeil som jeg, en 19 åring, ser uten å lete. Til tross for sin stilling er det da vanskelig å ta dem seriøst.
Problemet har ikke blitt gigantisk enda, men språket vårt begynner å vandre i ganske mange forskjellige retninger. Jeg er redd vi ikke forstår hverandre til slutt.
Det er på skolen vi skal lære denne kommunikasjonsdelen. MEn når norsktimene går til historie, mens skriveopplæringen nesten ikke tar for seg grammatikk, Da er det kanskje ikke så rart at slangen og det uformelle tar over. Og ikke minst at jeg stryker på norskeksamen.
