Her om dagen var jeg hos optikeren for første gang på flere måneder. Sist jeg var innom fikk jeg et par døgnlinser, som jeg så å si har hatt på meg konstant siden.
Døgnlinsene er egentlig månedslinser, så jeg ventet en hel del pryl da jeg stilte opp til time.
Da jeg kom, bar det rett i skammekroken, og jeg ble sittende å høre på hvor alvorlige helseskader jeg kunne ha påført meg selv. Problemet var at jeg med vilje hadde unngått å bestille time og nye linser fordi økonomien ikke strakk helt til. Jeg hadde ventet til nå for å faktisk kunne betale det optikeren krevde.
Nedturen ble stor da jeg innså at jeg var blakk da jeg gikk ut døren. Det var med tungt sinn jeg gikk til mamma for å tigge for å få alle tusenlappene tilbake. Jeg bor ennå hjemme, men er likevel blitt min plikt å betale for meg selv etter fylte 18.
I det siste har jeg bodd en del hos kjæresten og må derfor gradvis ta farvel med de få godene jeg enda har hjemme. Det bekymrer meg allerede hvor mye som kommer til å forsvinne ut av konto om vi bestemmer oss for å flytte sammen helt.
En av hovedårsakene til den usedvanlig sultne lommeboka er at jeg har blitt trukket 50 % i skatt de siste månedene. Jeg jobbet deltid og får ulike lønnsslipper hver gang, så det tok en liten stund før jeg la merke til hvor mye som hadde gått til galla på Stortinget.
Da jeg fikk snusen i hva som hadde skjedd, ringte jeg umiddelbart og fikk meg skattekort. Etter nyttår forventet jeg, som alle andre, et nytt skattekort i posten. Jeg ringte igjen inn, og mannen fortalte meg at det ikke hadde blitt sendt, og at jeg måtte nok gi fra meg halve lønna denne måneden også.
Lønnen jeg regner med å få neste måned går til det svindyre treningssenteret, busskortet som akkurat har steget en 50 lapp, mobilregningen som helt umeldt krever det dobbelte av den lovte månedsprisen, to pakker med svindyr tobakk og en liten slant som samvittigheten vil gi til kjæresten.
Dette betyr at jeg ligger enda en måned bak med å begynne på lappen, som i følge Facebookgruppen ‘«Vi som vil ha billigere bilsertifikat’» koster oppimot 30 000 kroner.
Det er så drøyt at jeg mister motet helt og satser heller på at gruppen når gjennom enn å begynne å spare. Når skal styresmaktene begynne og syns ordentlig synd på studenter, kollektivkjørere, nikotinavhengige, småfattige, deltidsjobbende og synshemmede som meg selv?
Så dyrt som ting er nå gjør det rett og slett umulig å stå på egne ben og være trygg samtidig.
