Jeg er 19 år og er i et seriøst forhold; jeg burde være et sted mellom samboerskap og læreplass.
I stedet har jeg (under delvis tvang) valgt å plassere meg i situasjonen til en sekstenåring. Til høsten begynner jeg på VG1 og kommer til å være 22 år når jeg er ferdig med videregående. Hvorfor i all verden vil jeg utsette meg selv for en slik tidsklemme? Jo, etter tre år med fiasko hadde jeg egentlig ikke noe valg.
For tre år siden kom jeg svevende fra verdens beste ungdomsskole. Jeg var skoleflink, ambisiøs og hadde store forventninger til skolen jeg begynte på. Jeg kom fra et sted med flinke lærere som balanserte perfekt mellom omsorg, disiplin og lærdom, lærere som omtrent var som fosterforeldre i skoletiden.
Skuffelsen var stor da jeg skjønte hvordan standarden var på vgs. Jeg var blitt et nummer på en liste, en av mange ubetydelige objekter. I tillegg til mange læreres manglende fagkompetanse og vurderinger delvis styrt av trynefaktor, var det ekstremt demotiverende å bli ignorert og oppleve at ingen egentlig brydde seg om mine mål og hva jeg fikk ut av skoledagene. Jeg trivdes ikke noe særlig og oppdaget fort at få lærere la merke til at jeg var borte. Ingen brydde seg, og ingen ville være strømmen min da skolelyset sluknet.
Den dårlige opplevelsen med lærerne var derimot bare en av flere grunner til at jeg sluttet. En annen viktig grunn var mange elevers manglende medmenneskeånd.
Selv om det er meningen at man skal bli voksen på videregående, var det lite som tydet på at det var noen god grunn til å legge fra seg den typiske mellomtrinnsoppførselen. På videregående er det verre også, for der er det er ingen lærere som prøver å legge merke til hvordan elevene er mot hverandre eller setter av timer til å prate med klassen om mobbing og utestenging.
Se for dere en typisk amerikansk high school-film, en film med nerder, sportsidioter, einstøinger, overfladiske jenter og gutter som så desperat prøver å få seg noe. Only in America? Om det bare var så vel. Miljøet på videregående i Norge (eller i alle fall den jeg gikk på) er akkurat som tatt ut av den typiske filmen. Alle kvalitetene er der, og elevene spiller sin lille rolle i båsen de er satt i. I kantinen sitter alle like systematisk dag etter dag, inndelt i grupper av utvalgte sosiale statuser. Det er sjelden det er plass til en ekstra stol rundt «feil» bord, og om det er det, kan du ikke forvente at noen gidder å prate med deg eller la deg bli med i samtalen.
Hva det er som setter folk i disse båsene, er et mysterium. Noen er den alle baksnakker, noen er den alle ignorerer, noen er den ukyssede, noen er den som manipulerer de andre, noen er den som alltid har noe slemt å si, og noen er den som bare følger etter, uten at dette trenger å si noe som helst om utseendet, kvalitetene eller verdiene til personen bak den tildelte statusen.
Jeg følte at jeg ikke passet inn noe sted, men da jeg hadde begynt i 2. klasse, hadde posisjonen min funnet meg: jeg var den de andre elsket å baksnakke. Den nye plassen min, allerede fraværende skolelyst og det faktum at vennene mine hadde en helt annen timeplan enn meg, fikk meg til å møte enda sjeldnere enn før. Jeg prøvde å tenke at baksnakking var en sånn ting det går an å ignorere (av den grunn at det er absolutt ikke til å unngå), så det var ikke det som gjorde dagene så sure. Det var holdningene til menneskene rundt meg og tykke tåker av ondskap. Men sterk som jeg hadde vært i seksten år, fortsatte jeg likevel å prøve på ny hver dag.
Jeg er antageligvis ganske naiv av meg og lever stort sett i en rosa boble av kjærlighet, regnbuer og fløtemusikk, derfor skjønner jeg ikke helt hvorfor andre velger å være så slemme og bitre som noen er. Jeg forutså aldri behandlingen jeg fikk og skjønte ikke i det hele tatt hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Hvorfor skjønte de aldri selv hva handlingene deres gjorde og at selv om de ikke sa noe, lyste kroppsspråket deres ut hva de mente? Tilslutt var det omtrent ingen jeg følte det var komfortabelt å sitte med i kantinen, og ingen jeg ville jobbe med i timen, så da stoppet det naturlig nok opp.
Etter at jeg sluttet, har jeg sett mange tilfeller av samme dårlige behandling. Gode og snille jenter og gutter som blir behandlet som dritt av de andre, blir utestengt, baksnakket, sett stygt på og løyet til i hytt og pine. Noen av dem har sagt at de har vært på kanten til å slutte de også, men har holdt ut torturen. Det er absolutt ikke slik skolen skal være!
At det er databruk som ødelegger skolen, er en ekstremt dårlig unnskyldning for hvorfor standarden synker og frafallet blir større. Hvorfor er det ingen maktpersoner som ser at det er skolemiljøet som må jobbes med? Lærerne må bli en mye større del av skoledagen. I tillegg til å begynne å bry seg mer om hvordan en elev kan gjøre det best mulig faglig, må de også se hva som skjer i klasserommet, gripe inni situasjoner og prate med elevene om trivsel og mobbing.
Den som fant ut at lærerne skulle slutte med sånt etter grunnskolen, kan ikke ha tenkt seg ordentlig om.
Så begynner jeg igjen da, og forhåpentligvis vil det være annerledes denne gangen. Jeg begynner på en annen skole, har bygd opp en vegg og er i tillegg tre år eldre enn de andre. Jeg gruer meg selvfølgelig litt med tanke på de dårlige erfaringene, men tror jeg er klar for å kaste meg ut på slagmarken.
En ting er i alle fall sikkert, denne gangen har jeg ikke tenkt å tolerere dårlig behandling og vil absolutt ikke være den som står og ser på om jeg ser det skje med noen andre!
