I disse VM-tider må jeg innrømme at også jeg hadde tenkt å skrible et par ord om saken. Fra min vinkel hadde det ikke blitt hvor mye jeg hater en dings jeg aldri hadde hørt om, men hvor mye jeg hater VM og andre sportslige perioder som tar hele fjernsynet og gjør relativt oppegående personer om til ville aper og utsletter et hvert annet samtaleemne i perioden.
Men heller oppmerksomhet til en annen ting jeg hater. Jeg hater de gangene i livet da du innser at din kjære venn, Herr pc, er lei livet og takker for seg uten å si farvel. I mitt tilfelle var det mer et mord; jeg spontanbadet den for fjerde gang siden jeg fikk den for et år siden, og i kveld ville den ikke mer.
Timingen kunne ikke vært mer bedriten heller; jeg druknet den akkurat da jeg var på veg til å bli fornøyd med innlegget jeg skrev. I all elendigheten kan jeg ikke akkurat si at det fristet noe særlig å prøve å gjenskape avsnittene jeg akkurat hadde prestert.
Nå et par timer senere sitter jeg fortsatt i dyp sorg og lurer på hva i all verden jeg skal skrive om denne uken. Hva kan jeg skrive om? Jeg må komme opp med noe som fenger leserne, noe som interesserer meg, et syn de kan kjenne seg igjen i, og ikke minst koke sammen et par artige strofer. Jeg må prestere.
Alt i alt minner bloggingen litt om en skolestil. Man setter seg ned, tar for seg et tema og er under et sterkt press om å skrible ned noe bra. Ikke bare skriver man til læreren som skal bruke det han har for å vurdere, men alle som vil kan lese det og etterpå slite og dra i det så mye de bare vil.
Noen liker det så klart, for ja, vi bloggerne har fått utrolig mange positive kommentarer siden vi begynte, mens andre blar rett forbi eller leser likevel for å ha noe å irritere seg over etterpå. For min del er det fanklubben enda skumlere enn haterne. Det er fanklubben man må imponere, de er de som forventer noe bra på trykk og blir skuffet om det som kommer er under middels. Haterne bare er der et sted, gjemt bak en stor sort sky av bitterhet og desperanter.
Så da sitter jeg her (på en lånt pc) og tenker: hva vil leserne mine tenke om dette? Ble ikke det litt teit? Denne gangen skal jeg i alle fall sørge for å holde skrivefeilene til sengs. Åh, jeg kommer aldri i mål med noe jeg kan være fornøyd med! Eller hadde jeg fått femmer om jeg hadde levert det på skolen? Nå må jeg snart levere..
I utgangspunktet er det å blogge ganske simpelt. Man har en blogg, man skriver fritt det man tenker, og hvis man er heldig leser folk det. Her til lands har vi www.blogg.no der du kan lese norske blogger og få din egen blogg helt gratis. I tillegg er det ingen aldersgrense og få eller ingen grenser for hva du kan kaste ut på nettet.
Et supert fenomen med andre ord, som åpner nye dører for gjennomsnittelig 1000 nye håpefulle hver eneste dag. Blant bloggene finner man alt fra tiåringer som poserer i WESC, gravide mager, gutter som kliner, avdankede kjendiser, muskelbunter som forteller sin historie, til dagbøker, amatørfotografer og urelevante tankesprellblogger som min egen.
Blogging er enkelt, men som forklart en hel del mer avansert når det skal trykkes et såpass respektert sted som i Jærbladet. Selv om det på en måte er avisinnlegg vi skriver, er det også blogg, og i en blogg har skribenten stor frihet. Derfor (og på grunn av teknologisvikt) har jeg denne uken valgt å legge ned presset litt og skrive et innlegg uten et egentlig tema; en tekst som bare er en formulert blanding av det som foregikk i hodet mitt da jeg skrev.
Jeg slutter av med en mulig happy ending for den delen av fanklubbene som bare så vidt kan vente til sin favorittblogger kommer på trykk: Vi har alle tre også private blogger der vi nesten daglig skriver det som faller oss inn eller leverer ut referat fra livene våre. Disse finnes lett tilgjengelig på google, så nå har dere som er spesielt interesserte forhåpentligvis noe å lese på også i ventetiden.
