Jeg sitter her med en skoleoppgave. «Vurder miljøaspekter og energi», sier den, og for meg virker det bare som tomme ord. Jeg visste ikke en gang hva miljøaspekter var, og har vært altfor opptatt med blant annet å ikke fryse meg i hjel og forbruke ting, til å i det hele tenke over det.
Jeg har hørt mye mas om at man må verne miljøet og gjøre ditt og datt for at isbjørner skal få leve. Det har rett og slett gått inn det ene øret og ut det andre. Den store åpenbaringen kom da vi så filmen ‘«6 grader varmere’» på skolen. Jeg gikk ut av timen nesten overbevist om at jorden kom til å gå under før jeg hadde strøket med. Hvorfor har jeg ikke bekymret meg for det før?
Det som sjokket meg mest var at drikkevann mest sannsynlig vil bli luksusvare, fordi forsyningene verden over blir forurenset. Ingen mer pøsedrikking fra springen da, nei. Påstanden om at ekstremvær (av den typen som har forekommet og forårsaket innsamlingsaksjoner i det siste) vil bli dagligdags. Jeg trodde jeg var trygg på det lille fjellet mitt om havet steg, men nå er jeg livredd.
Så da begynte tenkingen: Hvor dårlige er vanene mine egentlig? Pc´ en min står på hele døgnet, jeg glemmer alltid å trekke ut vannkokeren, jeg har 20 tomme plastposer på rommet, jeg kaster ofte plast, mat og papir i restavfall og har 30 grader på badet. Til gjengjeld tar jeg bussen, men det er bare siden jeg ikke har lappen. Skjerpings!
Selv om jeg er redd, kommer det ikke helt inn til meg. Jeg føler jeg må gjøre noe, men samtidig så føler jeg at jeg trenger mange av de dårlige vanene mine. Å bruke mindre strøm er for eksempel uaktuelt. Jeg tror at jeg, i likhet med mange andre i dette priviligerte landet, lar det fly litt forbi selv om man vet hvor stort problemet kan bli.
For min egen karmas del har jeg i det minste begynt å plukke fra hverandre råtten mat, plast og aliminumsfolie før jeg kaster det, og sier nei til pose når jeg handler.
Men jeg føler ikke at sånne småting egentlig hjelper i det store bildet. For at det skal nytte, må alle gjøre det, men folk gjør ikke sånn hvis de ikke ser vitsen med det. Det er igjen på tide at myndighetene tar tak i oss og viser at den rette vegen er den eneste vegen.
For eksempel når det gjelder kollektivtrafikk. Ingen gidder å ta bussen, fordi det går så himla tregt og man kommer ikke frem dit man vil når man vil. Løsningen er ikke bare å sende flere busser, men å lage flere ruter og å gjøre det billigere, bedre og enklere å bruke buss slik at folk faktisk vil bruke tilbudet. Et stort steg er også å gjøre det vanskeligere å komme frem med bil. En av hovedårsakene til at bussen går så tregt er jo at det står for mange biler i vegen.
Og hva med plastposene som deles ut i det uendelige? Alle får med seg en gratis pose, men ikke alle resirkulerer. Bare det at man må betale for posen vil gjøre at færre sier ja til den. Og hva om alle inntektene fra posesalget i Norge gikk til miljøvern?
Vi har ikke kommet særlig langt i forhold til miljøvern i dette landet, men vi har i alle fall en panteordning på flasker, i motsetningen til mange europeiske land. Vi har plast og papirdunker til pynt i innkjørselen i stedet for en svadacontainer i enden av gata.
Men vi er ikke flinke nok. Vi må gjøre noe, alle må være med. Og de som ikke vil må tvinges av lommeboken, lover og belønninger fra staten. Sånn det er nå er det faktisk enklere å ikke bry seg.
