Noen mennesker liker å si til andre: «Ikke prøv å være noe du ikke er, vær deg selv»! Akkurat som om noens ord skal avgjøre hva som virkelig er deg? Og dere har kanskje hørt ordene «Du er født original, så ikke bli en kopi»? Første del av disse ordene stemmer for så vidt, det er bare én av deg, men del to er helt på jordet.
Man trenger ikke prøve en gang, for selv om man er født original, vokser man uansett opp som en kopi. Et produkt av omgivelsene og menneskene rundt, som det heter på fint.
Det med å ikke prøve å være noe man ikke er, er litt vanskelig å sette ord på, så jeg velger å skille mellom å forandre seg naturlig og å bevisst prøve å forandre seg. Å vokse er en naturlig forandring, både fysisk og psykisk. Kroppen blir større og sterkere og man tar til seg erfaringer og suger opp normer fra miljøet man bor i.
Som barn ser man opp til dem som er eldre og vil på et visst punkt prøve å være som dem, og det er da livet som kopi av annet genet til foreldrene dine starter.
Det er disse forandringene man kan kalle unaturlig, fordi man velger å forandre seg. Man tar opp ting man liker ved andre, prøver å være en bedre versjon av seg selv eller å passe inn. Likevel, etter uttallig kopieringer, nye væremåter og fysisk vekst vil man uansett være seg selv i samme legeme, bare i en annen versjon enn året før. Skjønner?
Jeg har en bror som er et typisk eksempel på en selvvalgt kopi. Han har kastet seg på «sossemoten» de fleste mellom tolv og fjorten er tilhenger av. Selv mener han at han ikke har blitt påvirket på noen måte og selvfølgelig ikke går i overpriste joggeklær fordi alle andre gjør det.
Jeg derimot begynte forsiktig med å prøve ut nye ting da jeg gikk på barneskolen, men følte likevel stort sett mengden. På ungdomsskolen begynte jeg å ta til meg ting som sto i blader i stedet for å se hva andre gikk med.
Jeg husker den kritiske responsen fra både mamma og klassen da jeg i 10. klasse stilte opp med et belte rundt livet i stedet for på buksekanten. Noen som har merket hvor jenter har plassert beltet de siste to årene?
Det samme gjelder for snart tre år siden da jeg gikk ut med high waist skjørt og sa «bare å vent å se, snart går alle sånn». Da jeg fikk kommentarer om hvor rart det så ut. Jeg prøver ikke å si at jeg er noen trendsetter, men at jeg turte å gå for ting som ennå ikke var blitt godtatt som normalt.
Jeg våger å gå mot mengden og bli sett på som unormal. Jeg vet jeg kommer til å få kritikk for å gjøre ting annerledes, men jeg har lært å tåle det. Uansett hva jeg har på meg, gjør, sier eller skriver, vet jeg at noen ikke liker det, men at deres mening ikke trenger å bety noe for meg. Det er derfor jeg våger å kaste meg ut i ting der noen kommer til å mene noe om meg, og jeg skulle ønske flere våget det samme.
Den som intet våger, intet vinner. Når jeg tenker på alle som står klar til å slå ned på alt som er annerledes, forstår jeg godt at mange ikke våger å slutte som kopi på fulltid. Men disse overfladiske, bedrevitende supermenneskene som alltid blir så provoserte av alt som ikke er likt dem selv, kommer en dag til å innse hvor mye ondt de bærer i hodet og hvor mange de holder nede med negative kommentarer.
Det er ikke alle som tåler støyten de får av å prøve å være seg selv.
