Nå som skattelistene er ute er det ikke lenger en hemmelighet at jeg er blautfattig. Jeg tenker konstant økonomisk, får dårlig samvittighet om jeg kjøper noe og dagdrømmer om alt jeg skulle ønske jeg hadde råd til. Jeg lever i sparsomhet.
De som vet hvem foreldrene mine er, har gleden av å klikke seg inn å sjekke situasjonen min. Eller i det minste hvor mye de jeg bor hos tjener. Jeg har tak over hodet, får mat, et par nødvendigheter og tilgang til fin elektronikk, men ellers merker jeg egentlig ikke mye til tallene.
Jeg syns ikke at familien min er spesielt rik, men så lenge jeg bor her, har jeg det veldig mye bedre enn jeg hadde hatt det med min lønn. Når tiden er inne for å ta avskjed, skjønner jeg ikke hvordan i all verden jeg skal ha råd til meg selv, for ikke å snakke om huset og barna jeg ønsker meg. Jeg skjønner ikke engang hvordan foreldrene mine har hatt råd til alt vi har.
For å være helt ærlig vet jeg ikke mye om inntekt og investeringer. Jeg vet ikke helt hvordan tallet til skaperne mine er i sammenheng. Jeg vet bare at mitt student- og deltidsjobbtall er lite og deres tall er stort nok til at vi ikke er potensielle deltagere i luksusfellen.
Egentlig syns jeg det er ganske artig å bla gjennom skattelistene og sjekke statusen til andre. Jeg koser meg litt på samme måte som med sladderblader. Man leser informasjon om andre som man egentlig ikke har noe med og finner det ytterst interessant.
Det er gøy helt til man kommer over topplistene. Jeg greidde å holde meg helt til de ble publiserte i papirutgaven av Jærbladet. Da satt jeg først med «å, wow» på repeat inne i hodet mitt, helt til «URETTFERDIG!!!» tok over. 15 millioner i inntekt hvert år? Kom igjen, del med deg da!
Det florerer en stor sky av misunnelse over meg, og alt inni den gjør meg smålig deprimert. Jeg vet at min nåværende situasjon som fattig slett ikke er ille. Jeg er glad jeg har det jeg har og forbereder meg på å bruke resten av livet mitt på å jobbe meg opp fra her. Jeg vet jeg kommer til å ha råd til mer i den neste fasen av livet mitt, men jeg jeg har ikke troen på at jeg noengang kommer dit de er. Jeg kommer aldri til å være på lists of glory i avisen og på nettet.
Lists of glory, det er nemlig det det er. De som er på listene sitter hjemme i villaen sin og klapper for seg selv mens vi andre ergrer oss og fantaserer om alt som kunne vært eller hvor mye som egentlig er inne i Nokasbygget. Det er jo til tider veldig gøy for både rike og mindre rike at skattelistene ligger på nett. Men jeg ser ikke helt hva de egentlig gjør der, eller hvordan i det hele noen fant ut at det var en god idé å blottlegge folk på den måten.
Når det er såpass stort å være på toppen av listene som det er, så blir det nesten et spørsmål om verdighet. Navnene på toppen er de vellykkede og suksessfulle, mens de som sitter med brøkdelene er taperne. Det er ikke så gøy at alle kan se noe man kanskje ikke er så stolt av og at de derfra kan kategorisere deg som en taper.
Jeg vet ikke helt hvor jeg står i debatten. Jeg har ingenting å skryte av og ingenting å skjule, og det gjør meg foreløpig ganske nøytral. Joda, jeg syns det er morsomt, men jeg syns samtidig at det er moralsk feil.
Jeg skjønner hvorfor folk vil at listene skal komme ut hvert år, men skjønner enda bedre de som vil ha dem bort. Det er aldri noe gøy for de utsatte, og det er rett og slett litt dårlig gjort å sette folk i situasjoner som liksom måler verdigheten deres.
