De siste ukene har jeg virkelig dyrket tv-slaven i meg. Jeg har ivrig brukt opptaksfunksjonen på tv-dekoderen og tatt opp gigabyte etter gigabyte. Utenom de vanlige programmene jeg finner interessante, er det spesielt ett som har fanget min oppmerksomhet: True Beauty som ble vist på TV 3.
I programmet er en gjeng pene (og derav delvis overfladiske) mennesker samlet i et hus og kjemper om å få tittelen Amerikas peneste menneske. Det de ikke vet er at alt de gjør «bak kamera» blir nøye observert, og at utfordringene i hovedsak går ut på å finne ut hvem som er pene på innsiden også.
Deltagerne oser av selvtillit og har sagt ting som: «jeg er den peneste her inne, mitt ansikt er et kjendisfjes, de var sjalu på meg fordi jeg så så bra ut og jeg ser dritbra ut naken», rett inn i kameraet.
Ingen tvil om at noen av dem så severdige ut, men bare det at de skryter så fælt over hvor flotte de er hele tiden og har så troen på at utseendet deres er bedre enn alle de andres, gjorde at de kunne virke som menneskelige kjøttøkser. Og joda, ettersom spillet utartet seg, viste det seg at flere av dem på en måte var det også.
Det er sant det de sier: «ja, du er deilig, men personligheten din gjør deg stygg». Utsiden er beholderen som kan blåses opp, klippes, farges og limes. Innsiden derimot, er selve skatten og det som avgjør om man blir glad i en person. En skinnende blank kiste er gjerne det som tiltrekker en først, men hvem vil vel ha en som er full av gråstein?
I denne overfladiske verden der manges førsteprioriteter er å gjøre seg selv best mulig på utsiden er det lett å glemme og pusse steinen sin. Man kan sprade rundt med hodet ett hakk høyere enn resten, ruset på sin egen selvtillit og føle at man har lov til å si hva man vil og gjerne trykke andre ned for å heve seg selv enda litt mer.
Jeg sier ikke at utseendet ikke betyr noe, for det gjør det. Alle liker å ta seg godt ut, føle seg bra og restaurerer derfor kisten sin i ny og ne. Utseendet er førsteinntrykket og vil være andres oppfatning helt til de eventuelt prater med deg og vil å dirke opp låsen din.
Et rent og pent utseende gir et godt inntrykk og virker innbydende på andre, men hva med senere? Folk har sett på deg nok ganger og er vandt med hvordan du ser ut. Vil man at det skal stoppe der? Det er vel og bra å være pen, og man kan (i følge uoffisielle statistikker) komme veldig langt bare med et flott ytre, men alvorlig talt, det er ikke det ytre som avgjør om et menneske er bra. Det er ikke sånn at alle som ser innbydende ut er verdig tiden din.
Et godt menneske er en sympatisk person. En som kan se når andre ikke har det bra, en som sprer glede og liker å hjelpe. En som er lojal mot vennene sine, men positiv til ukjente. En som ikke dømmer, men heller ser på andre som likeverdige. En som ikke kommer med negative kommentarer, verken i virkeligheten eller på nett. En som ser noe godt i alle og oppmuntrer andre til å være deres beste. En som gir andre selvtillit i stedet for å ta den fra dem.
Et godt menneske kommer i alle slags innpakninger, men er ofte lett å kjenne igjen. Når alt kommer til alt er ikke den flotte innpakningen nok, skatten vil skinne gjennom og et fint utseende betyr egentlig ingenting.
