Her om dagen satt jeg bak kassen i butikken og gjorde min plikt. Det kommer mange spennende folk innom og jeg slår ofte av en prat selv om jeg egentlig ikke kjenner dem. Etter en stund kom en helt vanlig familiefar inn for å kjøpe brød til familien. En helt vanlig, til jeg så hvem det var.
Hadde ikke jeg hatt Melodi Grand Prix som min egne guilty pleasure, hadde jeg nok knapt kjent ham igjen og gjerne slått av en hyggelig prat med ham også. Men neida, jeg er superfan og har låten som starred track på Spotify. Etterhvert som han nærmet seg kassen, ble jeg varmere og varmere i trøya. Bokstavelig talt, jeg hadde sittet med to fleecejakker på og frøset hele dagen, men i det øyeblikket han stod foran meg, ble jeg så varm at jeg kunne kastet av meg alle klærne og lagt meg i frysedisken. Jeg er sikker på at jeg ble tomatrød også.
Inni meg freaket jeg helt ut, og engelen på høyre skulder begynte å kjefte på meg: «Ro deg ned, ro deg ned, en helt vanlig mann som sikkert helst vil betale og kjøre hjem til familien, akkurat som de fleste andre fedre. Det er ikke Paris Hilton, pust Aud Marlén!» Men hva skal jeg si? Sa jeg. «Hold deg til det vanlige du, og gjør akkurat som du pleier..»
Joda, jeg prøvde å oppføre meg normalt. «Hei». Å nei, shit, strekkoden virker ikke! Hva er PLUen på den nå igjen? Dette kan jeg jo. Virker ikke den heller? (banneord…) «Medlemskort?» Host, host. «Takk» «Kvittering?» Og så skulle han ha lotto, og jeg kunne selvfølgelig ikke med funksjonen han trengte. Toppen av kaka. Mitt første møte med «sangen-jeg-må-høre-hver-dag-mannen» var absurd.
Jeg ble sittende og tenke over hvorfor jeg reagerte så panisk som jeg gjorde. Nei da, det var ikke Paris Hilton, men han har jo omtrent bodd i media den siste tiden. Jeg ble varm, rar og nervøs, mens andre hyler og skriker, tar snikbilder, vil bli fotografert sammen med dem, spør etter autografer, kaster seg over dem eller skuler ondskapsfullt. Det trenger ikke en gang være noen man beundrer. Folk bytter bare automatisk atferd rundt en de har sett på tv eller i Se&Hør. Hvorfor blir folk så rare når de ser en kjendis?
Personlig tror jeg det handler om status. Disse menneskene har oppnådd suksess vi andre bare kan drømme om, har et talent, har penger, er ofte penere enn de fleste eller sitter i posisjoner man gjerne ville hatt selv. Det kan være vanskelig å tenke seg til at disse suksessrike menneskene noen ganger går rundt på samme areal som oss tapere som bare har utdanningen å skryte av. Da spesielt her på Bryne der man knapt har sett andre kjendiser enn medlemmene av Kaizers Orchestra.
Selv om jeg ikke engang liker Kaizers (ikke skyt meg nå), er jeg nesten sikker på at jeg hadde smugstirret og fortalt det videre om en av Brynes store sønner hadde passert meg på gata. Hadde jeg i tillegg vært tvunget til å utveksle et par ord, er jeg sikker på at jernteppet hadde veid like mye som det gjorde da jeg satt i kassen den dagen.
Men hva er det med disse kjendisene? Jo, de har noe vi ikke har, er flinkere på noen områder, men det gjør dem ikke til guder av den grunn. Selv om all oppmerksomheten har gått til hodet på noen av dem, er de fleste fortsatt bare vanlige mennesker som må på butikken for å handle brød og melk. De har ikke rett på noen spesialbehandling, og de fleste forventer det nok ikke heller (med unntak av Paris Hilton så klart).
Jeg står igjen med det store spørsmålet: hvordan skal man behandle en kjendis? Vil de at man skal si hvor fantastiske man syns de er? At man beundrer dem for det de har oppnådd? Eller er de glade for å få pause fra mediemas og vil at man skal holde kjeft og late som ingenting?
Selv syns jeg jo det er koselig å høre at folk liker det jeg gjør og gir meg komplementer selv om jeg aldri har truffet dem før. Men der igjen er jeg jo bare (regnet ut fra bokstaver i alfabeter og kommuner i Norge) en Å-kjendis som ikke akkurat bader i oppmerksomhet.
