Før var desember
den desidert beste måneden i året. Hver dag våknet jeg opp til en pakkekalender og gikk spent til skolen. Gangen var mørk, bare opplyst av stearinlys, og morgensamlingen var fyllt med sang og en koselig julefortelling. Utover skoledagene gjorde vi koseige ting og håpet at skolegården ville være fyllt med snø allerede til neste friminutt.
Et sted i skolegangen forsvant denne magien naturlig nok. Lærerne gadd ikke ta oss med på nissetur eller sitte i et mørk rom og dramatisere for oss lenger. Mamma var litt lei etter så mange år med pakkekalender, og hadde dessuten flere barn å tilfredsstille. De siste årene har desember vært november, og jeg har ikke hatt et fnugg at julestemning før det hele var over.
Jeg gleder meg ikke spesielt til jul i år heller. Det er ikke bare det at jeg har blitt eldre og julen liksom tilhører barna. Mesteparten av det andre elsker med julen, har jeg en eller annen komplikasjon med. Jeg kan for eksempel ikke fordra kjøtt, eller risgøt og marsipan. Jeg liker ikke lukten av mandariner.
Jeg vil heller ha penger enn gaver, og har ikke råd til å kjøpe til mine kjære det jeg syns de fortjener. Jeg syns en film blir kjedeligere og kjedeligere for hver gang jeg ser den. Jeg ser familien min hele tiden, og ser ikke hvorfor familie skal være mer spesielt i julen enn resten av året. Og dessuten så er det iskaldt ute.
Denne tiden som alle gleder seg til hele året, har blitt så lite spesiell for meg at jeg til og med har meldt meg frivillig til å jobbe på julaften. På dagen selfølgelig, jeg må være hjemme til det halve vinglasset jeg får servert en gang i året hjemme.
Jeg tror ikke bare det er meg som har fått en slakkere og slakkere holding til denne årstiden. Før skulle alt være så ordentlig. Totalrenovering av huset, ut og hugge det fineste juletreet, bake syv slag kaker, pusse alt, pynte treet med de fineste dingebomsene man hadde, stå på kjøkkenet i et døgn og smøre på til hele slekten banket på døren.
Nå er det litt mer sånn: opp på loftet og hente plasttreet, kjøpe ferdig kakedeig og kaker, la barna kaste litt glans på treet, kjøpe litt tradisjonsrik julemat til de voksne og en grandis til barna og shine litt før 2-3 familiemedlemmer kommer på besøk. «Gidder vi i det hele tatt ha nisse i år»?
Det er ikke så nøye lenger. I alle fall ikke når man ikke er barn eller har barn. Etter at hemmeligheten om nissen er avslørt, er det ikke vits å gjøre like stor innsats for en magisk jul. Det er ikke verdt å utsette seg selv for så mye stress bare for den ene dagen. For flere og flere av befolkningen betyr det også mindre det julen egentlig handler om, Jesu fødsel. Som (religiøse) tradisjoner flest begynner også denne og falme gradvis.
Det eneste av disse julete juletingene jeg gleder meg til (utenom å få et lite materielt påfyll så klart) er å ha på sølvguttene som bakgrunnsmusikk når jeg kutter grønnsaker på julaften. Da har jeg glemt hvor langt ned i sjelen jeg fnyste av å se pepperkaker og nisser i butikkene oktober og slipper inn tusen julelys for et par timer. Gledelig jul og godt julestress alle sammen!
