Egentlig skulle dette
være en hemmelighet, men overraskelsen må vike for mitt store behov for å fortelle historien videre om noe spennende, fælt eller fint har skjedd meg. Grunnen til at det skulle være en hemmelighet var at jeg hadde en liten plan/drøm om å komme hjem og vifte og danse rundt med papiret, uten at noen hjemme hadde forutsett det.
Men nå har jeg brukt de siste dagene på å finne et eller annet, hva som helst, annet å blogge om, men klarer ikke å la være å fortelle om disse opplevelsene. Nå har jeg også jobbet meg til stresskviser og stiv rygg såpass lenge at jeg følte det var på tide å ta steget. For to uker siden hadde jeg nemlig min første kjøretime(!!!).
Fy søren for et
mareritt! Jeg var sikkert på at jeg kom til å få høre kjørelæreren si: beklager, men du kommer nok aldri til å få lappen. Men han var litt mer sånn: «Slapp av, len deg tilbake og så kjører du bare».
Det gikk jo relativt greit inne i byggefelt og i første gir i alle fall. Men så presterte jeg å trille oppover en bakke i tredjegir og dauet bilen.
Køen bak meg ble lengre og lengre, og jeg skjønte ikke hvordan i all verden jeg skulle få til å starte dritten uten å daue på ny eller renne i en av stakkarene bak meg. Etter det frøs jeg meg i samtlige rundkjøringer og kryss.
Timen etter hadde
jeg vært inne på nettet og prøvd meg på teorien. Det gikk til 7 feil på første forsøk og alt rett på andre, uten å engang ha åpnet boken. Men hodet var ikke hevet for timen av den grunn, jeg vet at jeg er en teoretisk person, og at timen kunne (kom til å bli) like minnerik som sist. Og det ble den.
En fin og rolig start, med brifing av teorien hver gang de nevnte scenarioene og skiltene dukket opp. Rett etter «Nå så du ikke til høyre», «fotgjenger, brems!» og deretter «når en gate er envegskjørt, skal jeg legge meg på den siden som passer best til omstendighetene og min videre kjøring», svingte jeg opp en bakke. Det eneste jeg husker er: «clutchen, clutchen, clutchen, CLUTCH!!!»
Og så durte det noe så inni hula før vi stod der i bakken og folk som gikk forbi sendte ondskapsfulle blikk til meg. «Nå lukter det clutch her», sa han bare, og smilte.
Han må være
verdens mest tålmodige mann for å sitte dagen lang med sjåfører like tragisk som meg. Hvis jeg legger sammen alle tålmodighetspoengene jeg har samlet så lenge jeg har levd, har jeg fortsatt mindre enn ham der og da. Han blir ikke sint når jeg holder på å krasje i fotgjengere eller kjøre på fortauskanten, selv om jeg aner et lite hint av frykt i øyene hans.
Mens jeg sitter fremoverlent, spenner alle muskler i hele kroppen (utenom den som skulle ha trykket inn clutchen) og nesten hyperventilerer, sier han pent og rolig hva jeg skal gjøre og etterpå hva jeg gjorde galt. Det er nesten mental terapi å være sammen med ham.
«Så da snakkes
vi neste gang», sier han og smiler. Så går jeg, og grugleder meg litt til neste gang. Jeg gleder meg mest da, selv om det er både flaut og skremmende at jeg per i dag er en fare for alle som er i nærheten av bilen min.
Jeg har det utrolig gøy på timene, lærer noe nytt hele tiden og begynner å få realistiske syn der jeg ser meg selv med det etterlengtede rosa kortet i hånden. Det er nesten sånn at det er verdt den syke prisen.
