Her om dagen fikk jeg lov å levere noen bøker i den gamle barnehagen min. Det kriblet i magen da jeg gikk mot døren, og jeg følte meg som en liten prinsesse som returnerte til kongeriket etter 12 lange år i fangenskap.
Jeg ble møtt av kjente fjes, men rundt dem var alt forandret. Det en gang store slottet var blitt kjempelite, veggene var annerledes, møblene sto feil og de mest minnerike stedene var blitt borte. Jeg ble rett og slett litt paff over hvor mye forandringene hadde tuklet med eventyret mitt.
Fortsatt ruset på minner begynte jeg å lete i hodebiblioteket mitt. Systemet er for tiden dårlig der oppe, men seksjonen «før skolen» har mye mer info enn «forrige måned». Mamma har alltid sagt at grunnen til at jeg husker er fordi jeg har sett bilde av det, men flertallet av bildet og snutter jeg bærer har aldri vært gjennom en fremkaller.
Jeg husker første gangen jeg var i barnehagen, at far sa «ha det på badet din gamle sjokolade» da jeg gjorde meg klar til å gå, at jeg pleide å ha med meg ristet skalk med smør, at jeg klagde da vi skulle gå tur, og at jeg var småredd for at mamma hadde klippet av seg det lange håret før hun skulle hente meg.
Jeg husker også at jeg likte å gjemme meg der jeg sparte lørdagsgodtet og at far en gang prøvde å lure seg unna leggeritualet, ved å få meg til å telle til 1000. Det virka ikke, for jeg kunne telle til 1000 og ropte da jeg var ferdig. Da kom han inn, gjorde meg trygg og sa «god natt min skatt, sov godt i natt. Snakkes i morgen» som alltid, før han gikk og lot døren stå på gløtt.
For meg er det klart og tydelig, men samtidig skjønner jeg mammas skepsis. Hvem tror at et lite barn har hodet fullt av tanker og episoder og i tillegg husker det etter ti år? Jeg vet ikke om jeg hadde trodde det selv, og det tok meg flere år å overbevise mamma om at jeg virkelig husker så godt.
Mange sier at det var så enkelt å være barn, at barn ikke har noen bekymringer. Det er lett å si når man er voksen og har opplevd verre, men for et lite barn er det et minst like stort nederlag at en leke går i stykker som om det skulle vært bilen til en voksen.
Jeg for min del var mest redd for det tilbakevennende marerittet om at det kom en gigantisk edderkopp ut av farfar, men møtte veggen da ei i barnehagen hadde stjålet hårklemmen min og ingen av de voksne trodde meg da jeg sa det var min.
Nå som jeg har blitt større, og voksen på noen måter, savner jeg noen ganger å være barn. Vi tenkte ikke så mye over det da vi la Barbiedukkene oppå hverandre, betalte med steiner, latet som vi røykte pinner, kysset flere etter hverandre, løp rundt nakne og giftet oss på nytt en gang i året.
Vi ville være voksne, og uten å helt vite det lekte vi og koste oss med ting som kan være store problemer i en voksens hverdag. Vi visste ikke at det kunne bli vårt problem, vi trodde voksne aldri gråt, vi visste ikke hva som lå foran oss, vi hadde mer enn nok med å leke og gråte over sår på kneet. Jeg er heldig som ikke har glemt alt som har skjedd, for uten alt fra barnehagen hadde det vært et gigantisk hull i biblioteket mitt.
