Farfar

Døden er litt vanskelig

for meg. Jeg frykter som regel det verste og er alltid redd det skal skje noe fælt med de jeg er glad i. Jeg syns også syke mennesker er vanskelig.

Jeg føler meg så hjelpesløs, jeg kan jo ikke gjøre noe. Og til slutt gamle mennesker, ikke på samme måte, men jeg føler ikke jeg har noe å si, og ingenting jeg skulle ha sagt heller.

Men så ble det sånn at alle tre møttes, og jeg ble tvunget til å møte dem. Han hadde vært syk mange ganger, men denne gangen var det visst alvor.

Da vi først kom inn,

lå han og sov. Han pustet tungt og ujevnt. Jeg var så redd. Redd for at hvert innpust skulle bli det siste. Det var helt fryktelig. Så kom Farmor og satte seg ved siden av ham og hold hånden hans. Han åpnet øynene. Det var så vakkert, og så trist samtidig. Gammel kjærlighet som holder helt til døden skiller den.

Først turte jeg ikke gå bort. Jeg ville ikke ødelegge det nydelige øyeblikket, og var dessuten redd han ikke skulle kjenne meg igjen. Men så satte jeg meg bort. Far ville jeg skulle si hei, men jeg var så gråtkvalt og frustrert at for første gang i mitt liv, selv om jeg prøvde veldig hardt, så kom det ingen lyd. Det var så mye jeg ville si. «Ikke gå, ikke ennå. Jeg skal jo få barn en gang, du må være der da. Jeg er så glad i deg». Men ingen lyd.

For meg har Farfar

egentlig aldri vært gammel, før han plutselig bare ble det. Han hadde ikke grått hår, lite rynker og var ordentlig fjollete. Visstnok hadde han nylig sagt: «Jeg lurte dere, jeg skal ikke dø i dag heller». Dessuten er det ikke så lenge siden han var og handlet i butikken med den lille bilen sin.

Da jeg var liten, bodde vi i kjelleren hos dem i noen år, så jeg har utrolig mange minner. Mitt første ord var visstnok «bæ». Jeg husker en gang i barnehagen da vi reiste hjem til oss, og så på lemmingen. Og fikk is selvfølgelig. Det var en fin dag.

Jeg var også med han og far på brynekamp i flere år. Han pleide å stå på tribunen og selge pølser og kaffe. Og så har han vært den eneste som fikk til å kile meg, på ordentlig.

Men en av de tingene

jeg husker aller best er den søte tintinstjerten han hadde for noen år siden. Det eneste pannehåret som var igjen. Jeg likte å sitte og frisere det og kose med det. Den andre er hvor mye han elsket å se Lassie. Jeg husker det fra jeg var liten, og da jeg var innom for et par måneder siden satt han igjen foran tven. Fortalte hva som skjedde før det skjedde, innlevelse, entusiasme.

Jeg bestemte meg for å filme med mobilen, og spurte hvor mange ganger han hadde sett den filmen. «Alt for mange ganger, og det er like gjevt hver gang».

Da jeg stod opp i dag, fem dager etter at jeg besøkte ham, var det slutt. Akkurat som jeg fryktet da jeg var inne; han pustet, og etter et innpust og et opphold, kom det aldri noe utpust. Jeg er så glad jeg tok meg sammen og fikk reist inn før det var for sent.

Du vil bli savnet, Farfar.